Av Anfinn Bernaas, Sivilagronom, studeret historie.

Slektsgransking for nordmenn og -kvinner dreier seg i stor grad om å nøste opp slektslinjene til forfedre på landsbygda som livnærte seg av jordbruk, skogbruk og fiske. Langt inn i vårt århundre var storparten av befolkningen sysselsatt med disse næringene, ofte i kombinasjon med uike slag håndverk. Bybefolkningen var svært liten og tok først til å vokse med industrialiseringen i siste halvdel av 1800-tallet.

For utenlandske slektsgranskere som søker slektninger i Norge er bildet ikke så entydig. Politiske og økonomiske forhold i ulike historiske perioder har betydning for hvilke utlendinger som bosatte seg i landet, og i hvilke land utvandrede nordmenn slo seg ned i. Fram til 1814 var Norge og Danmark ett kongerike. I perioden 1814-1905 var Norge i union med Sverige. Etter 1905 har Norge vært selvstendig stat.

Danske øvrighetspersoner
Dansker som slo seg ned i Norge var oftest prester, fogder, sorenskrivere og militære, i byene også til en viss grad kjøpmenn.

Svenske rallare
Det var et mer proletært preg over svensker som kom til Norge. På slutten av 1800-tallet utvandret deler av en svensk bonde- og landarbeiderbefolkning i grensestrøkene til nærliggende norske industribyer i vekst. Papir- og trelastindustrien i Halden, Sarpsborg og Fredrikstad i Østfold er kjente eksempler. Utvandring over Ytre Oslofjord og Skagerrak fra kystområdene i Bohuslen til kyststrøk i Agder, Telemark og Vestfold skjedde om lag på samme tid. Rundt århundreskiftet dro et stort antall svensker til Norge for å ta arbeid på veg- og jernbaneanlegg. Også etablering av helt nye industrisamfunn, som Rjukan i Telemark, trakk svenske anleggsarbeidere, rallare, til Norge rundt århundreskiftet. Slett ikke alle dro tilbake.

Kvener til Nord-Norge
Finsk innvandring til Norge hører særlig Nord-Norge til, med unntak for finske nybyggere i grenseområdene mot Vermland på sekstenhundretallet. Området mellom Glomma og svenskegrensa sør i Hedmark heter ikke Finnskogen for ingenting. Men på attenhundretallet førte vanskelige levekår i Nord-Finland folk ut til fjordene og kysten av Troms og Finnmark. Der gav fiske og jordbruk levebrød for kvenene, som de siden er kalt.

Fra land rundt Nordsjøen
Andre utlendinger som slo seg ned i Norge før vår tid var i hoveddsak fra land rundt Nordsjøen og knyttet til sjøfart og handel. Tyskerne var spesielt mange og fikk en helt spesiell posisjon som kjøpmenn og håndverkere i Bergen. Også i gruvebyene Kongsberg og Røros gjorde tyskerne seg sterkt gjeldende. De var rekruttert som faglært arbeidskraft. Noen briter og nederlendere ble byborgere langs kysten i sør. Handel med tømmer og trelast var deres utgangspunkt.

Bonde og husmann
Et særkjennetegn for norske bønder, sammenliknet med Sverige og Danmark, er at de gjennom århundrene i stor grad har vært selveiende. Ikke nødvendigvis i vår tids betydning, ofte eide de nemlig bare ideelle deler av gården og kunne ha eiendomsparter i andre eiendommer som de ikke bodde på. Dette deleiersystemet gikk etter hvert av bruk og gjorde eierforholdene mer oversiktlige. Enkelte store jordherrer kunne likevel finnes i avgrensede områder. Gårdene som hørte til en slik jordherre ble leid ut til leilendinger.

En viktig årsak til at gårdene i Norge for det meste forble bondeeiendom var bestemmelsene i odelsloven, som ga slekta særretter ved overdragelse.Skatten ble beregnet på grunnlag av gårdens avkastning og tidlig ble det derfor opprettet en matrikkel, et offentlig eiendomsregister, som klart skilte mellom ulike eiendommer og eiere. Eiendommene hadde nummer og navn. Endringer i eierforhold måtte registreres på de lokale tingsamlinger som ble holdt regelmessig rundt i landet.På sytten- og attenhundretallet vokste en ny og tallrik samfunnsklasse fram; husmennene.

Det var oftest sønner og døtre på de matrikulerte gårdene som ble tildelt en plass i utkanten av gården. Der ryddet de ny jord og bygde bolighus og hus for avling og husdyr. Leie til bonden ble gjort opp i form av arbeid på gården, sjeldnere i kontanter. Husmannsplassene fikk egne navn, men ble ikke ført i matrikkelen, før de eventuelt ble solgt som egne enheter. Det skjedde i stor grad mot slutten av attenhundretallet, da mange av dem gikk over til å bli selvstendige - men oftest små - gårder.

Navnetradisjon
Inntil omtrent siste århundreskifte var navnetradisjonen på landet slik at et barn i tillegg til fornavn fikk farens navn med endelsen -sen/søn/son, eventuelt datter/dotter. Dessuten ble navnet til gården eller plassen barnet bodde på føyd til. Et komplett ”navn” vil derfor være for eksempel Anne Nilsdotter Berg. Dersom familien flyttet fra Berg til Holm ble navnet endret til Anne Nilsdotter Holm. Derfor kan en si at det siste leddet Berg/Holm var like mye som en adresse å regne. Om Anne giftet seg med Anders Hansson (på garden) Mo og de fikk en sønn ville han få navnet Hans Andersson Mo etter farfaren.

Oppkalling av fornavn ble strengt fulgt i deler av de mest tradisjonsbundne innlandsstrøkene. Sønn nummer to måtte etter samme regler kalles Nils Andersson Mo, etter morfaren.Personer med faste slektsnavn, navn som ikke endret seg med bosted, hørte til i de øverste sosiale sjikt, som embetsmenn og byborgere. Disse navnene skriver seg langt tilbake i tid og stammer ofte fra Danmark/Tyskland.I byene var navneskikken annerledes for folk flest. Dersom Nils Andersen Mo flyttet til Stavanger ville han bli hetende Nils Andersen. Kone og barn til Nils ville også bli skrevet for Andersen. Det samme ville skje for Liv Andersdatter Mo, en søster av Nils som kom for å bo med dem i byen. Hun ble Liv Andersen. Det hendte at Nils og Liv tok Mo-navnet med seg og brukte det som fast slektsnavn i byen. Dette ble mer og mer vanlig både i bygd og by fra slutten av attenhundretallet og utover i vårt eget århundre. Derfor har svært mange nordmenn gårds-/husmannsplassnavn som etternavn i dag.

Et stedsnavn eller ”adresse” på landet som tidligere hadde nokså skiftende tilhørighet til de som bodde der, har således gått over til å bli et fast slektsnavn for etterslekta til de som var beboere i tiårene rundt år 1900. En kan regne at faste slektsnavn for folk utenom embetsmannsslektene har vært i bruk minst siden 1920-tallet. Det gjelder både gårds-/husmannsplassnavn og -sen/-søn/-son-navn, men enkelte av disse navnene, brukt som faste slektsnavn, går likevel tilbake til midten av 1800-tallet.

Kilder
Kildene går sjelden lenger til tilbake enn til slutten av 1600-tallet. Bare et lite aristokratisk sjikt har etterlatt seg dokumenter som kan føre slektene tilbake til før denne tida. Det er kirkebøkene, med innføring av dåp, konfirmasjon, vielse og død, som er basisgrunnlaget for enhvert slektshistorisk arbeid fra de siste århundrene. Viktige suppelement, og av og til eneste kilde, er skattelister, militærruller eller manntall/folketellinger. Store deler av landdistriktene i Norge er dekket av lokalhistoriske verk; de såkalte bygdebøkene. Den som søker slekt i et bestemt geografisk område skal starte med dem.

Bygdebøkene omfatter en mindre administrativ enhet, som et kirkegjeld eller kommune, og omtaler oftest generell bygdehistorie (kultur, politikk og næringsliv), gardshistorie og slektshistorie. Noen bygdebøker inneholder bare deler av dette, men kan likevel være kvalitetsverk. Bygdebøkene er likevel ingen Bibel. Kvaliteten varierer fra det slette til det helt eksemplariske. Opplysningene bør uansett så langt råd er sjekkes mot originalkilden. Statlig arkivmateriale av nasjonal karakter er arkivert i Riksarkivet i Oslo, statlig arkivmateriale av regional eller lokal art er å finne i de åtte statsarkivene (Hamar, Oslo, Kongsberg, Kristiansand, Stavanger, Bergen, Trondheim, Tromsø). På lesesalene i Riksarkiv og statsarkivene er bygdebøker og lokalhistorisk litteratur tilgjengelig.

Det samme er mikrofilmet materiale av de viktigste primærkildene i området som arkivet omfatter. Kirkebøker der siste innføring er yngre enn 60 år er ikke tilgjengelig av personvernhensyn.Det er naturlig å undersøke hva som finnes i det lokale biblioteket i området der en søker slekt. Enkelte bibiotek har lagt særlig til rette for slektsgransking. Et godt eksempel på det er Verdal bibliotek i Nord-Trøndelag som i samarbeid med historielaget i området har bygd opp et arkiv med kildemateriell og også gjort dataregistrerte kilder tilgjengelig for publikum ved hjelp av pc.

Organisasjoner
Norsk Slektshistorisk Forening er ble stiftet i 1926 og har i dag cirka 1600 medlemmer. Formålet er å fremme norsk ættegranskning og personhistorie. Sekretariat og bibliotek er i Oslo. Foreningen har ikke lokallag, men opererer med distriktskontakter. Norsk Slektshistorisk Tidsskrift utgis av foreningen og utgjør hittil 36 bind, med artikler om slekt av høy faglig kvalitet. Medlemsbladet heter Genealogen og kommer ut to ganger i året. Databehandling i slektsforskning, forkortet DIS-Norge, ble stiftet i 1990 og har ved siste årsskifte cirka fire tusen medlemmer. Formålet er å skape et landsomfattende forum for databehandling i slekts- og personalhistorie. Sekretariat er i Oslo. Foreningen har lokallag flere steder i landet. Medlemsbladet kommer ut fire ganger i året og inneholder artikler og nyheter om data som hjelpemiddel i slektsgransking, såvel som slektshistoriske artikler.DIS-treff er en søkbar slektsgransker-database med ekstrakt fra medlemmenes egne registre.Begge organisasjoner deltar regelmessig i ulike nordiske samarbeidstiltak på slektsforskningsområdet.

Nyttige tips
God oversikt over materiale i Riksarkiv og statsarkivene finnes på internett: [http://www.riksarkivet.no/]

Bygdebøker og annen slektshistorisk litteratur finnes i universitetsbibliotekenes database BIBSYS på internett: [http:/www.bibsys.no/bibsys.html]. I bokform finnes tilsvarende "Norsk Lokalhistorisk Litteratur - ein bibliografi ca. 1900-1996" av Frode Fyllingsnes (1997).

En velrenommert og relativt ny slektsgranskerbok er "Våre Røtter" av N.J. Stoa og P.Ø. Sandberg (1992). Inneholder bl. a. adresseliste og oversikt over materiale på mikrofilm(-kort).

"Norske Gaardnavne 1898-1936" av Oluf Rygh m.fl., standardverket med 75 000 gårdsnavn, er delvis lagt ut på internett og ventes å være komplett snart: [http://www.dokpro.uio.no/rygh_ng/rygh_felt.html]

Registreringssentralen for historiske data (RHD) ved Universitetet i Tromsø har laget en oversikt på internett over hva som er registrert av persondata: [http://www.isv.uit.no/seksjon/rhd/]

Universitet i Bergen har dataregistrert folketellingen fra 1801 for hele Norge og lagt den i en søkbar database på internett: [http://www.uib.no/hi/1801side.html]. DIS-Norges nettsider: [http://www.sn.no/disnorge/].

Diskusjonsgrupper på internett:no.slekt: Slektsgransking generelt.no.slekt.etterlysning: Etterlysning etter opplysninger om personer.no.slekt.programmer : Bruk av datamaskin i slektsgransking.

________________

Artikeln är ställd till förfogande av Föreningarna Norden, som ett led i ansträngningarna att främja kunskapen om de nära historiska banden mellan de nordiska folken. Artikeln ingår i en samlad antologi om släktforskning i Norden, som förväntas publiceras 1999 i samarbete med Nordiska Ministerrådet.